Tilbake til hovedside
Om forlagetBestilling | Bokliste | E-post | Lenker | Solørforlaget


 

Utdrag fra boken:

Ester.
Jeg ringte og ringte. Ingen svarte. Merkelig. Jeg gjorde et nytt forsøk, lot det ringe og ventet lenge. Ingen reaksjon. Du sa du aldri var lenger enn i postkassen. Gikk ikke ut fordi du så dårlig. Hadde det hendt noe?
Jeg fant nummeret til din sønn Terje og ringte ham. ”Jeg ringer Ester, men får ikke svar,” sa jeg. ”Har det hendt noe?” ”Ja, det har nok det,” sa han.
Ester hadde soverom i 2. etasje, hun så dårlig, og hadde falt i trappen og brukket lårhalsen. Noen alarm hadde hun ikke på seg, men hun hadde greid å slepe seg til telefonen. Terje kom, fikk henne på sykehus og hun ble operert. Det ble for mye. Hun orket ikke mer.

Et langt liv var forbi, hun skulle snart bli 86 år. Jeg var to år yngre, men vi hadde cært venner fra vi kunne gå på bena. Vi bodde i samme gård…

… Det var tre oppganger i gården vi bodde i…Vi hadde dohus i gården med fire doer på hver side., til B- og C-oppgangene. A hadde ”klaskedo” som vi kalte det…

 Lenger ut i boka (Ingrid var da blitt gift med Omar Gjesteby):

Radioen meldte at Vidkun Quisling var innsatt som landets leder.

Omar hadde i mange år vært sterkt politisk engasjert i Arbeiderpartiet, hadde sittet i Oslo bystyre og formannskap i 16 år. Det kom straks etter okkupasjonen mange påbud og ordre fra Quisling og hans hjelpere, nazistene. Nå kunne vi aldri være trygge mer på hvem som var ”jøssing”, som vi ble kalt, og hvem som var angiver og tilhørte nazistene.

Vi startet på kontoret igjen 10. april om morgenen. Ikke noe skjedde, men plutselig gikk det som en løpeild at alle måtte se å komme seg ut av byen, for den skulle bombes kl. 12. Alle dro av gårde, noen med buss, trikk, drosje, lastebiler og hva som var for hånden. Omar spurte meg om ikke jeg skulle komme meg av gårde, men jeg sa ”nei”, ”det kan jeg ikke”.

[ Til hovedsiden]