Lauvfallstid

Verden er bare en gyngestol
og det han kan nå fra den;
 
avisa med tomme og stumme ord,  
et blikk gjennom glaset mot regn og sol  
mot vår – og mot høst igjen.

Han glemmer så lett de nye ting  
og det som skjedde i går.  
For ord og tanker går mest i ring  
og villig tar de den vante sving  
til fjerne og sterke år.

Det teller så lite med vår og høst  
med søk’n og helgedag.  
Hans sinn gir rom for en annen røst  
og fortiden gis ham igjen som trøst  
for ikke å leve i dag.

Han pusler rundt i sitt eget sinn  
og fram går det ingen sti.  
Hans verden er minner og tankespinn  
så fjernt i fra den som er din og min  
og haster så nært forbi.

Jeg aner en visdom i det jeg ser,  
en livets barmhjertighet;  
det å bli modnet for alt som skjer,  
også for ikke å være mer,  
- for dette vi ikke vet.

Tilbake