Tilbake til hovedside
Om forlagetBestilling | Bokliste | E-post | Lenker | Solørforlaget


Svart katt- og andre noveller

I denne telefonen hjemme hos Tobias fikk Busse (t.v.) beskjed om at hans første bok var antatt av et forlag.


Det er kriminelt som tida går!

Gustav og jeg traff hverandre tidlig i barndommen, fordi han bodde i et digert hus som var like ved skolehuset i den gamle finnegrenda Galåsen. Han kaltes forresten bare «Busse». Etter at «Folk og røvere i Kardemomme by» gikk i barnetimen tidlig på 1950-tallet, ble jeg kalt «Tobias» etter Tobias i tårnet. Busse og Tobias var ikke som alle andre...

Han var fire år eldre enn meg, og tøff, og tidlig opptatt av jenter med elendig påkledning. Jeg var blyg og blek og nysgjerrig. Fra jeg var ni traff vi hverandre ofte. En gang traff han meg midt i trynet! Han og noen andre sparket ball mellom bærbuskene hjemme hos han. Jeg var livredd slikt, men ble utkalt til å stå i mål som reserve. Gustav skulle ta straffe. Jeg våknet igjen litt senere under et tre i alléen. Jeg hadde stoppet ballen, men visste det ikke. Jeg sto aldri mer i mål.

Gustav var glad i å skrive. Det var jeg også. Han fikk tidlig noen linjer på trykk. Han skrev ut fra fantasi mens jeg var mer innrettet mot journalistikken. Slik fant vi hverandre og ble hverandres beundrere. Etter hvert som vi vokste opp, beundret jeg ham for det meste han gjorde – og han beundret meg etter hvert som jeg lyktes med noe som hadde med skriving å gjøre. Men veiene fram til små og store mål i livet var lange for oss begge.

Jeg hadde sambygdingen Dagfinn Grønoset som forbilde. Etter at Gustav skrev lyrisk og vakkert om en gammel nabo som fylte runde år, og fikk det på trykk i en lokalavis, forsto jeg at det var håp også for svært unge skribenter, kanskje til og med slike som meg, – og han ble mitt andre forbilde. Beundringen for ham økte etter hvert som jeg fikk besøke ham på gutterommet høyt oppe i den store bygningen. Der hadde han skrivemaskin! Tenk det! Skrivemaskin! Ja, tidvis hadde han to! Han skrev på to noveller eller romaner samtidig. Og ikke nok med det. Han hadde veggene tapetsert med helsides bilder fra nakenbladet Coctail. Han ga meg innsyn i en verden og en virkelighet som jeg ikke visste eller trodde fantes. Veggpryden stimulerte vel ikke først og fremst skrivelysta, men fikk meg til å forstå at jeg hadde mye å lære og mye å se fram til – særlig hvis jeg beholdt forholdet til Busse.

Jeg kjøpte min første skrivemaskin av kameraten. Ei såkalt reise-skrivemaskin. En snerten sak på noen få kilo, plassert i ei finérkasse. Busse trengte penger. Jeg fikk den for to hundre. Ei formue! Noen år senere trengte jeg selv penger, og solgte vidunderet til journalist-kollega Ottar Berget i Østlendingen, han som senere ble stjernereporter i Ukebadet Hjemmet. Vi har alle hatt våre små trinn på karrierestigen. Jeg kjøpte skøyter av Busse også. Men skoa var mange nummer for store, og jeg hadde ingen is.

Årene gikk. Han fikk gitt ut bøker med romaner og noveller, og ble sjef i Bladkompaniet blant annet, mens jeg ble journalist i Østlendingen og senere i to andre aviser, og redaktør i den ene. Busse fikk fart på bladet «Romantikk», og gikk nye veier da han satte i gang med å presentere noveller som fotoserier. Han sluttet i Bladkompaniet ved århundreskiftet, da forlaget etter eierens bortgang ble solgt til Schibsted. Snart var han tilbake i hjembygda Trysil og gutterommet på Kvisten, hvor han fortsatte skrivingen. Blant mye annet ble det to romanserier (på Aller og Kraft Forlag). Det var fortsatt en viss dose sex i historiene hans  – selv om nakenbildene på veggene nå var borte (visstnok fjernet av hans to yngre søstre, som tok rommet i bruk da Busse flyttet ut). Personlig har jeg en mistanke om at Busse erstattet dem – bildene altså – med levende modeller...

Etter hvert ga også jeg ut bok, og etablerte Trysil-forlaget tidlig på 1990-tallet. Avstanden mellom Busse og meg ble på den tida større rent geografisk, og kontakten etter hvert begrenset til tanker og interesse for hverandres gjøremål. Men det var likevel en nærhet mellom oss. En nærhet vi ikke pratet om – før Busse for ganske kort tid siden røpet en hemmelig drøm: Drivkraften hans de senere år var nemlig å få kontakt med barndomskompisen Tobias igjen, og på tampen av karrieren få utgitt ei bok hos ham, på Trysil-forlaget. Hjembygdas forlag. Først da ville ringen være sluttet for Busse... Og slik vil det være for meg også. Året 2017 blir kanskje det siste året med forlaget. Jyplingene med skrivekløe og nysgjerrighet er blitt godt modne gubber nå, og møtes igjen som naboer med uhelbredelig skrivekløe...

Ringen er på alle måter sluttet.

Denne boka er altså et håndgripelig resultat av over 60 års kameratskap som tidvis var meget nært, og som oppsto av sterke interesser for bruken av ordet. Når Gustav skulle velge tema for dette kameratslige høydepunktet, måtte det bli spenning. Gustav M. Galåsen er et navn som er godt kjent for tusenvis av lesere. Det er knyttet til et betydelig antall noveller og romaner, der spenning av ymse slag går igjen som en rød tråd. Hans fantasi kjenner ingen grenser. Men han er ikke kynisk og vulgær. Det glimter ofte humor, ironi og sarkasme på og mellom linjene i hans allsidige forfatterskap. Han liker å overraske.

Denne boka – «Svart katt» – er et godt eksempel på nettopp det. Den er både «snill» og litt skummel, og novellene ender slett ikke slik du kanskje forventer når du begynner å lese dem...!

God fornøyelse!

Thorbjørn Bakken


Pris: 230,00
I bokhandelen
 
eller fraktfritt fra Trysil-forlaget

ISBN:

9788291352831

 

Til hovedsiden