Tilbake til hovedside
Om forlagetBestilling | Bokliste | E-post | Lenker | Solørforlaget


Overgriperne – sterk kost!

Om makt og avmakt når sykdom rammer

 

Det aller meste i denne boka handler om Heidi Bakken (41 år i 2011). Fra 1996 til hun døde hadde hun en alvorlig form for epilepsi som følge av hjernesykdom eller skade av ukjent årsak. I de 16 årene var hun avhengig av døgnkontinuerlig tilsyn. Hun og foreldrene ble ikke tatt på alvor på sykehuset da problemene oppsto i 1996, og ikke i hjemkommunen da pleie- og omsorgsbehovet økte. Da sykdommen blusset opp igjen våren 2011 fikk hun heller ikke den medisinskfaglige hjelp som hun hadde akutt behov for. 

Hun og hennes far møtte aldri forståelse hos legene – før det var for sent. Faren har skrevet denne boka. Den handler om de han har opplevd som overgriperne, om makt og avmakt. Boka ble påbegynt av en familie på tre. Nå er han den eneste som er igjen. I løpet av halvannet år, døde kona og dattera. 

Her er et meget kortfattet sammendrag av noen dramatiske hendelser som faren, Thorbjørn Bakken, beskriver i boka:

 

Da jeg kom med min datter Heidi til Statens senter for epilepsi (SSE) første gangen – det var i august 1996 – møtte jeg et lik på trappa til hovedinngangen.

En død pasient ble båret ut. 

Det var et sjokk. Det ga meg en dramatisk instruks om hvor alvorlig også epilepsi kan være. Det alvoret slapp aldri taket. 

I den samme måneden – 15 år senere – bar de Heidi ut fra sykehuskapellet på Lillehammer, og jeg fulgte henne på veien til bårehuset ved vår hjemlige kirke. 

Da jeg første gang kom med Heidi til sykehuset i Elverum i april 1996, ble vi avvist fordi det var søndag. Legen trodde dessuten at hun kanskje var hypokonder. Fylkeslegen støttet ham. Statens Helsetilsyn likeså. 

15 år senere ble Heidi nektet livsviktige medisiner på det samme akuttmottaket, fordi hun var for syk til selv å gi uttrykk for at hun ville ha dem. 

Fra 1997 mobiliserte Trysil kommune ulike hjelpetiltak for Heidi, som da var funksjonshemmet som en følge av sykdomsutbruddet året før. De hadde en meget klar diagnose som de forholdt seg til, – blant annet ubotelig hjerneskade. 

I 2009 – mens Heidis mor lå for døden – neglisjerte kommuneledelsen både lovverk og diagnose, og fratok Heidi et hjelpetilbud som sikret henne daglig mat, av- og påkledning og hjelp til personlig hygiene. De ga usanne begrunnelser om manglende diagnose. De hevdet at avslaget var korrekt. Fylkeslegen og fylkesmannen støttet dem. 

Noen måneder senere, snudde Fylkesmannen tvert om – instruerte kommunen, og sa at også det nye vedtaket var korrekt. 

I boka avsløres rådmanns-bløffen om at man i Trysil kommune ikke kjente Heidis diagnose! 

Da Heidi skulle fødes, fikk den vordende mor beskjed av jordmora i Elverum om at hun hadde seg selv å takke for smertene. Hun lå med kraftige veer i ett og et halvt døgn. 

41 år senere, sendte det samme sykehuset Heidi hjem for å dø. De kunne ikke ha henne der de siste døgnene av livet hennes. 

Etter at hun hadde ligget hjemme på dødsleie i noen døgn, kom en Trysil-lege og hentet henne. Han hadde fått en ide om flere undersøkelser og ville lage et rehabiliteringsprogram. Heller ikke i sine siste timer ble hun tatt på alvor og respektert, og jeg ble skarpt kritisert. Fylkeslegen var involvert nå også. 

Fylkeslegen og Fylkesmannen har aldri tatt Heidi og foreldrene på alvor. 

Heidi døde fire døgn senere. Overlegen på Lillehammer støttet meg i de vurderinger som Trysil-legen noen timer tidligere kritiserte meg for. 

At Heidi døde, var en lettelse. Heretter får hun fred. 

Hun trengte ikke mer trening. 

Nå er ringen sluttet. Som det står skrevet: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli». Jeg vet hvor jeg har henne. 

Hun har det bra nå. Jeg vet at ingen mer skal komme å hente henne. Takk og pris! 

Men hvordan og hvorfor? Det er og blir ei gåte. Den største av alle gåter er ikke Heidi, men hvordan så mange såkalte fagpersoner kunne begå så mange overgrep mot ett og samme menneske på samme tid uten at noen forsto alvoret og satte foten ned. De kan skylde på min avdøde kone Turid og meg hvor mye de vil, men dette står i hvert fall ikke til å nekte, at under foreldrenes kontinuerlige tilsyn hadde Heidi 15 fantastisk fine år. 

I legenes varetekt overlevde hun i bare tre måneder. 

Hennes død er kanskje ikke direkte legenes skyld. Men de framskyndet den i hvert fall. 

Og hva gjorde de for å hjelpe henne? Ingenting! Ikke før det gjensto bare fire døgn av livet hennes. Det kommer klart fram av deres egne journaler, enda så uriktig og upresist mange av dem er skrevet.

***

Det skal her presiseres at Heidis fastlege, Habberstad, som ble pensjonist samme år som hun døde, og overlege Nakken ved epilepsisykehuset i Sandvika har støttet oss helhjertet. Vi har alltid fulgt deres råd og instrukser.

Lenke til Østlendingens omtale av saken.

 

Heidi Bakken, sunn og frisk, men med en svært krevende og farlig epilepsi.

 

 

Heidi og faren var høsten 2010 på tur med Hurtigruten fra Trondheim til Brønnøysund, og besøkte blant annet øya Ylvingen, kjent fra TV-serien «Himmelblå».

 

 

Overlege Karl Otto Nakken ved epilepsisykehuset i Sandvika har vært et ankerfeste for Heidi og familien.

Pris: Kr. 285,oo 
I bokhandelen
 
eller fraktfritt fra Trysil-forlaget

   

 

Til hovedsiden